Alle som har kommet inn på hotellrommet etter en flytur til London eller New York uten å ha husket på å ta med eller å kjøpe reiseadapter for strømkontakten, har et forhold til standarder. Det er rett og slett fryktelig irriterende at ikke alle land i verden kan bruke samme utforming på plugg og kontakt.
Heldigvis har vi blitt enig standarder for mer avanserte ting. Uten html-standarden hadde vi måttet bytte nettleser avhengig av formateringsspråk. Uten standarder som 4G, WiFI, GSM og Bluetooth, hadde vi ikke enkelt kunnet bytte telefon fra iPhone til Samsung, eller teleleverandør fra Telenor til Telia.
Mange husker kanskje at det ikke alltid har vært slik. I starten på mobileventyret var det flere konkurrerende systemer, og Norge spilte en sentral rolle i at GSM ble den globale standarden som vant.
På teknologisiden blir smartby stadig viktigere: Tingenes Internett er navnet på den nye bølgen som skal hjelpe oss med å gjøre livet enklere, bedre, tryggere, og mer bærekraftig. Antall ting som skal kommunisere med antall ting er ekstremt stort i forhold til antall mennesker som kommuniserer med mennesker. I hovedsak handler det om sensorer som kommuniserer med maskiner, eller maskiner som kommuniserer med maskiner. Og aller flest ting finnes i byer. Bare i Fredrikstad kommunes infrastruktur for vann og avløp har vi rundt 3000 sensorer i dag.
Det sier seg selv at det blir kaos om hele verdens byer, myndigheter og leverandører ikke blir enig om standarder relativt fort. For tiden regner eksperter på standardisering med at det finnes omlag 12.000 standarder som enten handler om smartby direkte eller indirekte. 12.000 standarder er litt mye å holde styr på, og det kan fort bli i overkant detaljert. Grovt regnet må du lese et standarddokument fire dager i uken gjennom et helt arbeidsliv for å komme igjennom. Derfor har flere sentrale aktører, blant dem EU-kommisjonen, Eurocities (tilsvarer Kommunenes Sentralforbund i Europa, der også flere norske byer er med), OASC (verdens største smartbynettverk for byer, der Fredrikstad og åtte andre norske kommuner er med), tatt et initiativ til at Europa skal føre an i standardiseringsarbeidet, og bidra til at vi i hvert fall blir enige om noen minstestandarder vi kan starte med å implementere.
I stedet for å vente på at verdens standardiseringsorganisasjoner sorterer 12.000 standarder, går nå myndigheter og byer sammen og ser på hva vi har som er minste felles multiplum for å få den smarte byen til å fungere: Hvilke standarder er gode nok, og nok brukt i dag? Kan vi bli enige om å starte der? Kanskje det kan bidra til at vi fortere får til å gjøre byene smarte, og at bedrifter verden over lage innovative løsninger som kan fungere i flere byer?
Det synes Fredrikstad kommune er en god idé, og derfor var Ordfører Jon-Ivar Nygård den første i Norge, og en av de første i Europa til å signere et opprop om at byer og myndigheter i Europa skal gå sammen om å styrke bærekraftig digital transformasjon i byer og lokalsamfunn.
For nerdene blant våre lesere anbefaler vi sidene 7 og 8 i selve deklarasjonen, der flere av standardene Europa nå går for, navngis.
Dette er en en oppfølger til bloggposten Fredrikstad, Europa og smartby om Join, Boost, Sustain-oppropet.
Gard Jenssen
Programleder Smart Fredrikstad
Kontakt meg gjerne: gard@fredikstad.kommune.no
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!